Et vakkert skue, men hagelupinen er likevel ikke en velkommen art i Norge. FOTO: prambuwesas/Shutterstock
Et vakkert skue, men hagelupinen er likevel ikke en velkommen art i Norge. FOTO: prambuwesas/Shutterstock

Slik kan du bidra til å hindre spredning av fremmede arter i Norge

Det finnes rundt 3000 registrerte fremmede arter i Norge. En del av disse er direkte trusler mot lokale arter, og du som privatperson kan faktisk gjøre noe med dette.


Arter som ikke naturlig hører til i Norge, er ikke alltid et problem i seg selv. Det er når de tar opp konkurransen med lokal flora og fauna at det blir alvorlig. En eksotisk innført art kan for eksempel spre seg fra en hage og ut i naturen, og i verste fall utrydde lokale ressurskonkurrerende arter. Det finnes mange slike fremmede arter i Norge, godt over 1000 arter har en risiko, i følge Olga Hilmo i Artsdatabanken. Nesten 600 av disse er planter.

Først noen begreper:

Fremmede arter

Ifølge artsdatabanken.no er en fremmed art en art som opptrer utenfor sitt naturlige utbredelsesområde. Dette betyr at arten er utenfor området den kan spre seg til på en naturlig måte, uten hjelp fra mennesker. Det finnes mange måter en art kan spres på, noen kan komme over grensen fra våre naboland, noen kan være satt ut av mennesker bevisst, mens andre kan ha forvillet seg fra hager og oppdrettsanlegg. Arten kan både være fremmed i Norge, men også være regionalt fremmed – altså høre naturlig hjemme i en del av Norge, men blitt spredd til steder i landet de ikke hører hjemme.

annonse:

Høyrisikoarter

En fremmed art kan beskrives som en høyrisikoart når den utgjør en høy eller potensiell høy risiko for naturmangfoldet, enten gjennom konkurranse om ressurser, hybridisering (krysning mellom arter som fører til en utvanning av opprinnelige arter), eller predasjon (art dreper art). Det er Artsdatabanken som lager listen over fremmede arter i Norge med risikovurdering for hver art.

Artsdatabanken

Hovedoppgaven til Artsdatabanken er å være en kunnskapsbank for naturmangfoldet, og gjøre informasjon tilgjengelig for allmennheten. Informasjon om arter og naturtyper samles inn fra blant annet forskningsinstitutter, museer og frivillige organisasjoner, systematiseres og formidles til samfunnet. Artsdatabanken er ansvarlig for å vurdere hvilken økologisk risiko fremmede arter kan ha, altså hvilken skade de kan gjøre på naturen og de artene som naturlig hører til her, sier Olga Hilmo. Vi har jevnlig gjennomgang av fremmede arter i Norge, med tanke på hvilken økologisk risiko de har. Den første oversikten ble lagt frem i 2007, deretter kom en ny i 2012, og en tredje oversikt ble lagt frem i juni 2018, fortsetter Hilmo.

Fremmedartlista

I fremmedartlista 2018 finner du en oversikt over alle fremmede arter som er risikovurdert og hvilken risiko de utgjør. Her finner du også årsaken til at arten for eksempel er vurdert til svært høy risiko i naturen, forklarer Hilmo.

Her har redaksjonen i alltidfredag.no, i samarbeid med Olga Hilmo i Artsdatabanken, satt sammen en liten liste på syv arter som alle er vurdert til svært høy risiko. Dette er arter som forvaltningsmyndighetene ofte omtaler som uønsket i Norge. Hvis du ønsker å se hele listen, kan du trykke HER.

Rynkerose (Rosa rugosa)

Rynkerosen gjør mest skade i strandsoner. FOTO: Oddvar Pedersen
Rynkerosen gjør mest skade i strandsoner. FOTO: Oddvar Pedersen (CC BY 4.0)

Rynkerosen står på listen over de 100 mest invasive artene i Europa, og den har fått en egen handlingsplan for bekjempelse. Den finnes i alle fylker i Norge, og sprer seg raskt. Noe av grunnen til den raske spredningen er at rynkerosens nyper, frø, jordstengler og røtter sprer seg på flere forskjellige måter, både med fugler, utkast fra hager, havstrømmer og bevisst beplantning. Det er en hardfør plante, som vokser raskt. Det er i strandsonen rynkerosen er mest risikabel. Den endrer selve strukturen i sanden, og trenger ut blant annet sandtimotei, og i området Lista – Jæren tar den over området til den rødlistede naturtypen sanddynemark. Rynkerosen kom til Norge på 1800-tallet, men spredte seg ikke merkbart før på midten av 1900-tallet.

Hagelupin (Lupinus polyphyllus)

Hagelupinen gjør seg i en bukett på stuebordet - fin måte å forhindre spredning på. FOTO: Lauri Rantala
Hagelupinen gjør seg i en bukett på stuebordet – fin måte å forhindre spredning på. FOTO: Lauri Rantala (CC BY 4.0)

Hagelupinen var ment, som navnet tilsier, som en hageplante, og kom til Europa i 1826. Den har spredd seg med en ekstrem fart siden 1980-tallet. Artsdatabanken forventer at Hagelupinen vil leve evig i Norge, selv om spredningsfarten muligens vil gå ned da den allerede finnes overalt i landet. Den er en flerårig plante, en såkalt staude, og sprer seg både via frø og med biter av jordstengler. Lupinen vokser blant annet langs elver og veier, og er i konkurranse med flere arter, spesielt klåved – en rødlistet art. Hagelupinens røtter binder nitrogen, noe som endrer jordsmonnet og andre planters evne til å vokse der. Finner du denne når du er ute og går tur er den kjempefin å plukke og sette i en vase hjemme. Da hindrer du spredning av frø.

Rødhyll (Sambucus racemosa)

Rødhyll-bær ser fristende ut for fugler, og utkonkurrerer mange andre bærbusker. FOTO: Eli Fremstad
Rødhyll-bær ser fristende ut for fugler, og utkonkurrerer mange andre bærbusker. FOTO: Eli Fremstad (CC BY 4.0)

Rødhyllen finnes i alle fylker i Norge, og det er ikke så merkelig for frøene er saftige røde bær, som spres med fugler – også over lange distanser. Denne har fantes i hager i Norge siden 1700-tallet, og etablerer seg i nesten alle slags naturtyper. Arten har stort invasjonspotensial, og blir vanligere og vanligere på steder der den allerede finnes. I hovedsak konkurrerer rødhyllen med andre bærbusker om fugler som spredere. Fuglene vil sannsynligvis gå til de buskene som har flest og mest synlige bær, og rødhyllen kan utkonkurrere mange lokale bærbusker på dette.

Parkslirekne (Reynoutria japonica)

Parkslirekne er nesten umulig å bli kvitt. Den er en av verstingene på listen. FOTO: Oddvar Pedersen
Parkslirekne er nesten umulig å bli kvitt. Den er en av verstingene på listen. FOTO: Oddvar Pedersen (CC BY 4.0)

Parkslirekne kom opprinnelig fra Øst-Asia, og kom trolig til Norge i 1860 -70-årene, via et hageplanteforsøk. Spredningen skjer ved at deler av jordstengler spres via rennende vann og havstrømmer. Parkslirekne kan vokse på all slags mark, men er mest vanlig i kratt og skog, langs bekker og på eng og mark. Dette er en staude, som betyr at den er flerårig, og på få år kan den danne omfattende bestander som kan fortrenge alle lokale arter. I tillegg produserer arten mengder av strøfall, som endrer jordsmonnet og kveler andre arter.

Kanadagullris (Solidago canadensis)

Kanadagullris opptrer vanligvis i store mengder. Den gjør seg kjempefint i bukett sammen med hagelupinen. FOTO: Oddvar Pedersen
Kanadagullris opptrer vanligvis i store mengder. Den gjør seg kjempefint i bukett sammen med hagelupinen. FOTO: Oddvar Pedersen (CC BY 4.0)

Kanadagullris er opprinnelig fra Nord-Amerika, og kom til Norge som prydplante på 1700-tallet. Den har spredt seg fra hager med frø som sprer seg med vinden og eventuelt også gjennom hageavfall. Den gror gjerne på fortauskanter, enger, avfallsplasser, vei-og jernbaneskråninger, blant annet. Kanadagullris opptrer i store mengder, spesielt på Østlandet og er også en staude. Funnene har tidoblet seg de siste tjue årene, og den fortrenger alle andre planter og naturtyper der den vokser, til og med trær og busker.

Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera)

Blomstene på kjempespringfrø tiltrekker seg humler og bier. FOTO: Eli Fremstad
Blomstene på kjempespringfrø tiltrekker seg humler og bier. FOTO: Eli Fremstad (CC BY 4.0)

Kjempespringfrø vokser i næringsrik og fuktig jord, for eksempel i sumper, elvebredder, i grøftekanter og hugstflater. Arten er opprinnelig fra Himalaya, men kom til Norge via England som prydplante rundt år 1870, og har spredd seg i hovedsak fra hager. Frøene spres via bekker og tas med rundt av maur. Kjempespringfrø har variabel effekt på lokale arter, men de stedene der bestanden blir mangeårig og har tette bestander kan den redusere artsmangfoldet og trekke til seg pollinatorer, som foretrekker denne nektarrike planten fremfor de lokale.

Sillehavsøsters (Crassostrea gigas)

De er både vonde å tråkke på og skaper problemer på havbunnen. FOTO: Erling Svensen
De er både vonde å tråkke på og skaper problemer på havbunnen. FOTO: Erling Svensen (CC BY 4.0)

Stillehavsøstersen vokser veldig raskt og har et hardt skall som gjør at det er vanskelig for lokale predatorer å få åpnet det. Spredte seg opprinnelig fra oppdrettsnæring, og liker seg best i grunt vann. Faren med østersen er at de kan forekomme i så høye tettheter at de danner et slags rev som dekker havbunnen, slik at dyr som lever på havbunnen og vadefugler som finner næring i havbunnen vil slite. Konkurrerer direkte med blåskjell og strandsnegl blant annet.

Hva kan du gjøre?

Det er kjempefint dersom du som privatperson kan ha øynene åpne neste gang du går tur, og hjelpe ditt lokale naturmangfold. Du kan melde inn på artsobservasjoner.no dersom du finner en fremmed art, gjerne dokumenter med et bilde. Dette vil hjelpe til å gjøre oversikten over hvordan artene har spredd seg mer fullstendig og oppdatert. Dette er også en kjempefin aktivitet å gjøre sammen med barn, som elsker å gå på skattejakt!

Stillehavsøstersen kan plukkes og spises, om du liker østers. Men østers kan inneholde forskjellige gifter og sykdommer, blant annet Norovirus. Siden det ikke finnes noe eget østersvarsel, kan det være lurt å sjekke blåskjellvarselet før du serverer disse skjellene, for å se om det er sykdommer i vannet på tidspunktet du plukker.

Er det en blomst kan du plukke den og sette den i en vase i stua hjemme – dette er en måte å forhindre at frøene sprer seg ute i naturen. Du kan i tillegg passe på at det du planter i hagen din ikke er arter som befinner seg på fremmedartlista, da det er en fare for at disse klarer å finne en vei ut av hagen din.


Del saken med noen som trenger det!