Siden SpaceX ble stiftet i 2002 av virkelighetens svar på Iron Man, Elon Musk, har de ikke bare rukket å få enorme mengder med gratis omtale gjennom snedige PR-stunt, men de har også vært en framtidsvisjonær som har vekket til live et nytt romkappløp.
Det nyeste PR-stuntet var da de sendte opp Musk sin egen Tesla Roadster i verdensrommet 6. februar i år. Selv om mye av pressens oppmerksomhet ble rettet mot Teslaen som fikk oppleve det ytre rom, var dette også en test av raketten med det fengende navnet Falcon Heavy. Den røde sportsbilen var ikke det eneste som var med i lasten under prøveoppskytingen, de sendte også med et håndkle som referanse til Hitchiker’s Guide to the Galaxy (litt for gammel referanse). Dette er ikke den eneste gangen SpaceX har gjort noe i kategorien snodig, men gøy.
-La oss sende en ost til verdensrommet,
var det noen som sa på et møte før oppskytingen av Dragon Cargo i 2010. I tiden før- og under oppskytingen i desember 2010 var SpaceX svært hemmelighetsfulle når det gjaldt «den dyrebare lasten» som skulle sendes med raketten under testoppskytingen. Lasten ble flere ganger omtalt av SpaceX som «Top Secret», og etter oppskytingen kunne SpaceX røpe at i lasten var det blant annet et ostehjul av typen Le brouère. Osten var sendt med som en snedig referanse til en sketsj av det britiske humoristkollektivet Monthy Python’s Flying Circus. Ostehjulet hadde blitt pakket i en forseglet metallsylinder, og på lokket hadde de festet en plakat for tullefilmen Top Secret! (1984), dermed var faktisk lasten «Top Secret». Filmen kan varmt anbefales da den inneholder både amerikansk lærdueskyting fra surfebrett og en franskmann som heter Chocolate Mousse.
Vi kan dele farkosten SpaceX som ble sendt opp i februar i to deler. Den første delen er bærerakettene – Som f.eks. Falcon 9. Hvis alt går som det skal, så kommer disse ned igjen på jorda i grei tilstand. Den andre delen er Dragon-enhetene. Dette er selve fraktkassen, Dragon Cargo. Disse sendes videre ut i det ytre rom, og kobler seg f.eks på den internasjonale romfergen (ISS) med forsyninger fra jorda eller plasserer ut telekommunikasjonssatellitter.
Oppskytingen i 2010 var den første demonstrasjonsflighten av Dragon Cargo-enheten som SpaceX gjennomførte for NASAs kommersielle romtransportprogram (ofte omtalt med akronymet CRS). Da testoppskytingen var en suksess, kunne de fremskynde prosjektet, og to nye oppskytinger ble gjennomført kort tid etter.
Siden 2012 har SpaceX vært leverandør av jevnlige forsyninger til den internasjonale romstasjonen ISS. Les mer om disse utenomjordiske budbilene på Wikipedia-siden om Commercial Resupply Services. SpaceX har også landet kontrakter med mange kommersielle aktører som ønsker å sende ting og tang (kjedelige ting som mobilsatellitter, TV-satellitter ) opp i rommet, og hadde foretatt over 50 oppskytinger på oppdrag fra kunder ved inngangen av 2013.
Gjenbrukbar Star Wars-rakett
Den store raketten de sendte opp i februar i år het Falcon Heavy, og bestod av tre raketter av typen Falcon 9, en sentralenhet (les:center core) og to booster-raketter. Falcon-rakettenes navn er passende nok hentet fra oppussingsobjektet Millennium Falcon, som stjernekrigeren Han Solo farter rundt i. Herr Solo er kjent for å skyte først (Ta meg nerder!) i Star Wars-filmene, noe som er passende til visjonen SpaceX har for sine prosjekter – der de har ytret at de vil være de første til sende mennesker til mars, og de første til å skape utenomjordiske bosetninger.
Det har lenge vært mulig med gjenbruk av romferger og raketter, men måten de har kommet ned igjen på har variert stort. Det har blitt foretatt kontrollerte og ukontrollerte landinger i både ørken og åpent hav. For å redusere kostnadene ved romfart ønsket man å kunne lande rakettene nærmere oppskytingsområdet, og gjerne i hel tilstand. Allerede i 1961 ble en miniversjon av en rakett som kunne lande vertikalt demonstrert, og siden var det mange versjoner av slike raketter, men ingen kunne nå verdensrommet. Det viste seg være vanskelig å utvikle en rakett som kan både komme seg helt ut til verdensrommet, for så og foreta en såkalt Vertical Take-off/Vertical Landing (VTVL), gjenstanden som skytes opp stående, også lander stående.
LES OGSÅ: Bjørnedyret kan overleve i det ytre rom
Blue Origin var først ute i 2015 da de klarte å gjennomføre en vertikallanding med en rakett som nådde verdensrommet. SpaceX klarte samme kunststykke under én måned senere. Gjennom avanserte styresystemer vi ikke skal gå inn på her, så hadde det plutselig blitt mulig å spare seg for dét å hente nedfalne raketter fra ørkenen eller la de gå tapt på havbunnen. Dette gjorde det langt mer økonomisk å drive med romfart, og romkappløpet fikk bein og gå på.
I 2016 gjennomførte SpaceX verdens første vertikale landing på et maritimt fartøy (altså på sjøen), hvor en Falcon 9, Flight 23, ble skutt opp fra Cape Canaveral og ni minutter senere returnerte bæreraketten til jorda på dronelekteren Of Course I still Love You hele 300 kilometer fra kysten. Sensasjon!
Funfact: For øyeblikket har SpaceX to dronelektere i drift med de fantastiske navnene Of Course I Still Love You og Just Read the Instructions. Disse litt spesielle navnene er, som du allerede kanskje hadde gjettet – referanser til noen obskure Science-fiction trivia. Navnene er hentet fra romanen The Player of Games (1988) av forfatteren Iain M.Banks.
SpaceX har redusert kostnadene for romfart
I følge tall fra en undersøkelse gjennomført av NASA og det amerikanske luftvåpenet var kostnaden fra førsteutkast til prøveoppskyting for Falcon 9-raketten omtrent en tredjedel av hva NASA ville brukt på et tilsvarende prosjekt. Dette er langt mer kostnadseffektivt enn hva man tidligere er vant til i romfart. Hvis vi ser på kostnad per oppskyting og hvor mye nyttelast hver rakett kan ta med seg ut av atmosfæren, kan man regne seg fram til hvor mye det koster å skyte opp én kilo av et-eller-annet. NASA bruker Lockheed Martin sin Atlas V-rakett, hvor utregninger viser at det koster omtrent 210.000 kroner per kilo nyttelast som sendes opp i rommet. SpaceX sin nyeste rakett, Falcon Heavy, med en kostnad på omlag 17.000 kroner per kilo nyttelast, viser dog at romfart fortsatt ikke er noe Torgeir Hvermannsen kan drive med i helgene. Det er nok en grunn til at Elon Musk sin største konkurrent innen kommersiell romfart er Amazon-grunnlegger Jeff Bezos. Elon Musk har uttalt at hans mål er å kunne sende ting til verdensrommet med en nyttelastkostnad på mindre enn 1.000 dollar per pund, tilsvarende ca. 21.000 kroner per kilo, så det er tydelig at målet er at romfart skal bli en tilgjengelig kommersiell tjeneste (en gang i en fjern, fjern fremtid).
Funfact: I følge Wikipedia, har syv romturister besøkt den Internasjonale Romstasjonen i løpet av de siste årene, og hver av de har betalt mellom 200 og 400 millioner kroner for heisaturen.
Oppkalt et romskip etter Puff the Magic Dragon
Puff the Magic Dragon er et navn som mange kjenner, enten gjennom filmen fra 1978 eller gjennom sangen til Peter, Paul and Mary fra 1963. Noen veldig få entusiaster ble kanskje kjent med Puff the Magic Dragon gjennom Leonard Liptons dikt fra 1959. Det var også en stoner-movement som mente dette var en referanse til marjiuana-bruk, men det kan trekkes under tvil. Som tidligere nevnt er Dragon navnet på romfartøyet som fraktes opp av Falcon-rakettene. Dragon består av en kapsel designet til å frakte både mennesker og last. Kapselen har et rom på 11 kubikkmeter, tilsvarende lasterommet på den korte versjonen av Mercedes Sprinter, så det er da plass til noen folk. Under selve kapselen er det et lasterom på 14 kubikkmeter (tilsvarende den lange versjonen av Mercedes Sprinter). Kapselen er beskyttet mot temperatur, rare trykk og kosmisk stråling, men lasterommet er ikke like egnet til persontransport.
For øyeblikket benyttes Dragon kun til å frakte last til og fra ISS, selv om den opprinnelig ble designet med tanke på persontransport. NASA og SpaceX arbeider med å videreutvikle Dragon med mål om å kunne kjøre første bemannede test-oppskyting allerede i år (2018).
Har skapt et nytt romkappløp
I kjølvannet av andre verdenskrig la både Sovjetunionen og USA seg i bresjen for å vise seg frem som teknologiske og økonomiske stornasjoner. Gjennom et ønske om å demonstrere makt i form av vitenskapelig teknologi med militært potensiale (f.eks. langdistansemissiler) ble drømmen om å bli første nasjon på månen skapt.
I flere tiår etter den første månelandingen vokste barn opp med en drøm om å bli astronauter, romfarere og astronomer. Vel, kanskje ikke spesifikt astronomer, men det var ikke uvanlig å treffe på barn som drømte om å reise til månen eller bo på en romstasjon. Science-fiction filmer om venner og fiender i ytre rom var storsatsinger, og artister lagde sanger om romfart. Dette var virkelig gullalderen for den rominteresserte, og alle drømte om å bli astronauter. For ti år siden var det nesten bare Sir Richard Branson, Elon Musk og Knut Jørgen Røed-Ødegaard som var gjenværende medlemmer i den klubben.
Etterhvert som månelandingen mistet noe av sin nyhetsverdi og vi beveget oss over i en langt mer digital tidsalder har mye endret seg. I dag er langt flere nordmenn interessert i å Google etter lokale toppbloggere som er kjent for å være kjent, fremfor de gamle romhelter som Buzz Aldrin (Den evige nummer to). Se meget informativ skjermdump fra Google-søketrender under. I dag svever ambisjonene rundt det å bli den mest miljøbevisste hipsteren som spiser den mest kortreiste Brownien mens man nyter den dyreste cappuccinoen på en trendy kafé.
Nå finnes det mange land og private organisasjoner som arbeider for å få en fot innenfor kommersiell romfart. Det har vært god butikk i å sende opp satellitter, men nå er det mange som snuser på muligheten til å sende mennesker opp i rommet – noe som har en langt mer kommersiell appell for mange. Med blant annet Blue Origin som allerede har kjørt testflyvninger med farkoster beregnet til å transportere mennesker, kan vi trygt si at det er skapt et nytt romkappløp.
Det har gått lang tid siden 1969, da NASA landet på månen og David Bowie sang om romfareren Tom i låten «Space Oddity». Vi er glade for at aktører SpaceX, Virgin Galactic og Blue Origin kom på banen og gjenoppfrisket den allmenne entusiasmen for romfart. Så får vi bare håpe at det vokser opp en ny generasjon med aspirerende astronauter som drømmer om Starman fremfor Starbucks.
Videre lesning:
Wikipedia – Commercial Resupply Services
Wikipedia – Sub-orbital spaceflight
Wikipedia – Vertical Take-off /Vertical Landing
Les også: Jørn-Bjørn reiser verden rundt